5

А Б В Г Д Е/Ё

Ж З И К Л М

Н О П Р С Т

У Ф Х Ц Ч Ш

Opprinnelsen til denne koding gå tilbake til Polybius square i det Gamle Hellas. Som «knock code», Sies En Kyrillisk skriptversjon å ha blitt brukt av nihilistiske fanger av de russiske tsarene. Knock-koden er omtalt I Arthur Koestlers klassiske 1941-arbeid Darkness At Noon. Kurt Vonneguts Roman Player Piano fra 1952 inneholder også en samtale mellom fanger ved hjelp av en form for tap-kode. Koden som brukes i romanen er mer primitiv og gjør ikke bruk Av Polybius-torget (f. eks. «P» består av seksten kraner på rad).amerikanske krigsfanger under Vietnamkrigen er mest kjent for å ha brukt tap-koden. Det ble introdusert i juni 1965 av fire Krigsfanger som ble holdt i Hanoi Hilton Fengsel: Kaptein Carlyle «Smitty» Harris, Løytnant Phillip Butler, Løytnant Robert Peel og Løytnant Commander Robert Shumaker. Harris hadde hørt om tap-koden som ble brukt av fanger i andre Verdenskrig og husket En United States Air Force instruktør som også hadde diskutert det.

I Vietnam ble tap-koden en svært vellykket måte for ellers isolerte fanger å kommunisere. POWs ville bruke tap-koden for å kommunisere til hverandre mellom celler på en måte som vaktene ikke ville kunne hente seg på. De brukte det til å kommunisere alt fra hvilke spørsmål forhørsledere spurte (for at alle skulle være konsistente med en villedende historie), til hvem som var skadet og trengte andre til å donere mager matrasjoner. Det var lett å undervise og nyankomne fanger ble flytende i det innen få dager. Det ble til og med brukt når fanger satt ved siden av hverandre, men ikke lov til å snakke, ved å trykke på en annens lår. Ved å overvinne isolasjon med tap-koden, ble fanger sagt å kunne opprettholde en kommandokjede og holde opp moralen.