Til Redaktøren:

vi leser med interesse den siste publikasjonen Av Sjoding og kolleger (1) som beskriver hvordan kraften til å oppdage et sekundært endepunkt (dvs. posttraumatisk stresslidelse symptomer) kan lede valg av et instrument for å vurdere det utfallet i sammenheng med en randomisert kontrollert studie.

Klinikere og forskere er enige om at psykiske helseutfall, SOM PTSD-symptomer, bør inkluderes i studier som evaluerer overlevende av kritisk sykdom (2). Gitt at» gullstandard » kliniker-administrerte, semistrukturerte psykiatriske intervjuer for å diagnostisere PTSD-symptomer ofte ikke er mulige for å vurdere et sekundært utfallsmål etter en kritisk sykdom, bruker de fleste forsøk validerte pasientrapporterte utfallsinstrumenter for å vurdere symptomer på PTSD. Det er imidlertid stor heterogenitet i bruken av slike instrumenter innen kritisk omsorgsforskning (3), og forsøk på å mer konsekvent bruke et enkelt tiltak vil bidra til å fremme feltet.i sin publikasjon (1) sammenlignet forfatterne TO ptsd-instrumenter som er avhengige av pasientrapporterte symptomer: Posttraumatic Stress Symptoms-14( PTSS-14) og Virkningen Av Event Scale–Revised (IES-R), som begge har fått sine måleegenskaper evaluert hos overlevende etter akutt respiratorisk svikt.

Spesielt ble BARE IES-R evaluert mot EN» gullstandard » ptsd-vurdering (dvs. Den Klinisk Administrerte Ptsd-Skalaen) i denne pasientpopulasjonen (4). DERIMOT ble PTSS-14 evaluert mot Posttraumatisk Stressdiagnostisk Skala (Pds), som er et annet pasientrapportert utfallsmål (5). Derfor har måleegenskapene TIL PTSS – 14 ikke blitt så grundig evaluert som IES-R, og dermed er den interne gyldigheten AV PTSS-14 i overlevende akutte respirasjonsfeil fortsatt usikker. Selv OM PTSS-14 ble administrert ved tre punkter (4-14 dager, 2 måneder og 3 måneder etter ICU-utskrivning) i valideringsstudien, ble PDS administrert bare ved 3 måneder etter ICU-utskrivning (5). Til tross for dette ble området under mottakerens driftskarakteristikkurve for PTSS-14 beregnet for alle tre punktene, med forfatterne som anbefalte EN ptss-14 terskel på 45 basert på det høyeste området under mottakerens driftskarakteristikkurve fra 2-måneders vurdering(5).

denne anbefalingen kan være problematisk, gitt AT PTSS-14 og PDS ikke ble administrert på samme tidspunkt. Spesielt Brukte Sjoding og kolleger bare sensitivitet/spesifisitet (86% / 97%) AV PTSS – 14 (vs PDS) ved 2-måneders vurdering. Ved 3-måneders vurderingen, som er når PDS og PTSS-14 begge ble administrert i valideringsstudien, VAR PTSS-14 sensitivitet/spesifisitet (100%/84%) svært lik IES-R ved anbefalt terskel på 1,6 (100%/85%). Hadde Sjoding og kolleger brukt 3-måneders følsomhet / spesifisitet estimater FOR PTSS-14, ville deres resultater og konklusjoner ha endret seg, gitt svært liten forskjell i måleegenskapene TIL PTSS-14 versus IES-R.

Flere andre aspekter AV PTSS-14 og valideringsstudien er bemerkelsesverdige, gitt et mål om å måle PTSD-symptomer. For det første ble valideringsstudien utført I Storbritannia og inkluderte ikke pasienter fra etniske minoriteter (5), noe som potensielt begrenser ekstern validitet. I tillegg, av de 14 spørsmålene som inngår I PTSS-14, fokuserer bare to (14%) på den obligatoriske Diagnostiske Og Statistiske Håndboken For Psykiske Lidelser, Femte Utgave, ptsd symptom criterion of intrusion/re-experiencing, mens to (14%) fokuserer på symptomer som ikke er relevante FOR PTSD(dvs. humørsvingninger og muskelspenning). Derfor kan det være begrensninger i PTSS-14s evne til å måle PTSD-symptomer.Til slutt, i motsetning til IES-R (som får pasienter til å svare på sine spørsmål spesielt med hensyn til DERES ICU-erfaring), forankrer PTSS-14 ikke pasient respondenter til noen spesifikk traumatisk hendelse når de svarer på hvert element, noe som kan gi OPPHAV TIL PTSD-symptomer som rapporteres fra en PRE-ICU-hendelse, som nylig fremhevet i kritisk omsorgslitteratur (6).Derfor tror vi at disse problemene angående PTSS-14, og evalueringen Av Sjoding og kolleger, er verdifulle hensyn når de vurderer sin siste publikasjon.