RDW er en indikator på heterogenitet av røde cellevolum, og DET har blitt brukt i diagnose og differensiering av flere typer anemier samt kardiovaskulære og smittsomme sykdommer16,17,18.

mer nylig har økte RDW-verdier vist seg å være en negativ prediktor for overlevelse i flere typer maligniteter10. Noen forfattere har rapportert korrelasjoner MELLOM H-RDW og redusert overlevelse i lung1, 2, gastric13, esophageal14, hepatocellulær kreft12, 19 og brystkreft15. En lignende korrelasjon synes også å gjelde for kolorektal kreft20, 21.med denne studien hadde vi til hensikt å undersøke om høye VERDIER AV RDW korrelerte med dårligere overlevelse i kolorektal kreft. Som en konsekvens ønsket vi også å evaluere forholdet MELLOM RDW og de viktigste kjente prognostiske variablene knyttet til denne maligniteten.Vårt hovedfunn Er at pasienter med H-RDW har en lavere 10-års total overlevelse sammenlignet med DE med L-RDW. Interessant er en slik forskjell ikke synlig på et tidligere stadium av oppfølgingen (5 år). På den annen side viste pasienter MED H-RDW-nivåer ikke å ha kortere kreftrelatert overlevelse.Et annet funn i vår studie er at bare pasienter med TIDLIG STADIUM CRC (stadium I) ser ut til å ha en dårligere overlevelse når de presenterer en forhøyet RDW, som ikke ser ut til å ha noen innvirkning på total overlevelse i mer avanserte stadier.

i tillegg ble gjennomsnittlig RDW-verdi og prosentandel av pasienter med H-RDW funnet å være høyere både hos pasienter med større tumordybde av invasjon (T-stadium) og mer avanserte totale tnm-stadier (p = 0,049). Også økt alder og kolon i motsetning til rektal kreft ble funnet å korrelere med høyere RDW-verdier. VIDERE ble H-RDW hyppigere observert ved ikke-kurative reseksjoner. DET var ingen sammenheng mellom H-RDW og kjønn, nodal involvering, tilstedeværelse av systemisk metastase, histologisk type og tumorgradering.ved første øyekast kan DET se ut TIL AT RDW har en ganske falsk tilknytning til overlevelse i kolorektal kreft. For å tolke disse funnene, bør det tas hensyn til forholdet mellom kreft, betennelse og RDW-endringer.

Zhang et al.21, i en kohort på 625 pasienter med rektal kreft gjennomgått kurativ reseksjon uten tidligere neoadjuvant behandling, fant H-RDW å være assosiert med dårligere total og sykdomsfri overlevelse. På multivariat analyse fant DE OGSÅ RDW å være en uavhengig prognostisk faktor for dårlig sykdomsfri overlevelse. Li et al.22, i en retrospektiv analyse av 168 pasienter med kolo-rektal kreft, fant en lineær korrelasjon mellom RDW-nivåer og både 3-og 5-års sykdomsfri og total overlevelse. De fant også AT h-RDW-pasientene var mer sannsynlig å ha serosainfiltrasjon, nodal metastaser og høyere TNM-stadier. Song et al.23, i en retrospektiv studie med 783 pasienter med CRC, viste AT H-RDW var assosiert med høyere pT-stadier, pM-stadier og tumorstørrelse, samt CEA-nivåer. Ingen tilknytning ble funnet med pN-stadier. I studien viste DE også AT RDW, kombinert MED CEA og CA19. 9, har en potensiell funksjon som biomarkør for diagnose og prognose AV CRC. Også Yang et al.20, i en liten retrospektiv serie på 85 pasienter, fant at pasienter MED STADIUM III og IV CRC sykdom hadde høyere VERDIER AV RDW sammenlignet med pasienter med stadium i og II sykdom. RDW ble også funnet å være høyere i mer avanserte t-stadier, N-stadier og i presenterer av metastaser. Tilsvarende, Kust et al.24, i en retrospektiv studie av 90 pasienter med CRC, fant AT H-RDW var assosiert med en dårligere total overlevelse. IMIDLERTID var H-RDW en negativ prognostisk faktor bare i stadium II kreft.i lys av disse resultatene gjenstår spørsmålet om RDW er en refleksjon av svulstmasse eller kreft utløst betennelse, eller om det er et resultat av andre faktorer som kan fremme et betennelsesmiljø der kreftvekst lettes, å bli tatt opp.

Noen av de ovennevnte studiene tyder PÅ AT RDW varierer i forhold til tumorbelastningen, og det er strengt relatert til det. Noen andre studier viste en svakere korrelasjon mellom RDW-verdier og tumormasse, hvor bare tumorspredning lokalt (T-stadium) i stedet for distalt (N-og M-stadium) synes å påvirke RDW.

for å forklare slike avvik kan et forsøk gjøres ved å vurdere patofysiologien AV RDW-endringer. RDW regnes som en inflammatorisk assosiert markør, og nye studier antydet at det kan være en potensiell faktor for å forutsi total dødelighet i en rekke humane inflammatoriske sykdommer. Det er velkjent at betennelse er et kjennetegn på maligniteter25, 26.

ved kolorektal kreft synes dysregulert inflammatorisk respons på grunn av tilstedeværelse av enten kimlinjemutasjoner (FAP syndrom) eller tarmmikrobiom å være ansvarlig FOR DNA-skade på GRUNNLAG AV CRC-tumorigenese.

Tidligere forfattere har elegant gitt en detaljert beskrivelse av den lokale immunresponsen som forekommer i nærvær av kolorektal kreft26. Disse studiene viser imidlertid at den sterke immunresponsen til en t-celle-konnotasjon, korrelert med en bedre prognose på grunn av mindre hyppig perineural og lymfo-vaskulær invasjon. Med andre ord ville det være kreftcellens evne til å ‘skjule’ Fra T-celler for å bestemme en svakere immunrespons og en verre prognose som en konsekvens. Kolorektal kreft spredt til lymfeknuter og fjerne organer kan bli begått av celler som allerede har oppnådd evnen til å unnslippe verts t-celle forsvarsmekanismer og vil ikke utløse en kreftrettet immunrespons og betennelse.DETTE kan forklare hvorfor RDW ser ut til å bedre korrelere med den lokale tumorbelastningen( T-scenen), spesielt i begynnelsen når andre faktorer som anemi, underernæring og infeksjon ikke virker som confounders for RDW-verdier. Gitt koblingen mellom kreft og betennelse, har noen forfattere undersøkt akuttfaseproteiner som biokjemiske markører i kolorektal kreft. Det C-reaktive proteinet, et velkjent akuttfaseprotein, har vist seg å ha en sterk ‘dose-respons’ – tilknytning til kolorektal kreft27. Andre forfattere har funnet at LAVE albumin/globulinforhold (AGR), en markør for kronisk betennelse, er en signifikant prediktor for dødelighet hos kolorektal kreftpasient28.Kronisk betennelse, uansett utløseren, forårsaker en myriade av molekylære og cellulære signalveier endringer. Noen av disse endringene kan til slutt oversette til funksjonsnedsettelse på vev eller til og med organnivå. Endringer i benmargslinjene har blitt grundig beskrevet i nærvær av akutt og kronisk betennelse.

I SAMMENHENG MED CRC gjenstår det imidlertid å forstå om det ovennevnte inflammatoriske miljøet og de molekylære markørene som er forbundet med DET, er en refleksjon av et miljø som favoriserer tumorigenese eller heller den direkte effekten av tilstedeværelsen av maligniteten.

hvis sistnevnte var sant, bør vi observere en konsistent sammenheng mellom svulstbelastningen og nivået av betennelse. Ved betennelsesrelaterte parametere som nøytrofil-til-lymfocytter-ratio (NLR), Blodplate-til-lymfocytter-ratio (PLR) og RDW, bør vi merke minst en delvis korrelasjon mellom deres verdier med de mer omfattende svulstene.

faktisk er dette ikke alltid tilfelle. Foruten mangelen på korrelasjon MELLOM H-RDW og tumorbyrde funnet i vår studie, har vår samme gruppe tidligere analysert andre inflammatoriske assosierte markører SOM NLR og PLR, og funnet sammenhengen mellom høye nivåer av disse markørene og total og sykdomsfri overlevelse å være overbevisende2.

En annen faktor som kan forklare en slik variasjon i resultatene er studiepasientpopulasjonen.

studiene DER RDW ble funnet å korrelere med tumorbelastningen, er for det meste fra østlige sentre. Det er et velkjent faktum at østlige befolkninger lider mindre komorbiditeter og er bedre kirurgiske kandidater. Tilstedeværelsen av andre patologier i den vestlige pasientpopulasjonen kan påvirke deres ‘inflammatoriske’ status og forstyrre ‘dose-effekt’ kreftbelastning-betennelsesnivå funnet i østlige studier. Dette kan bety at total dødelighet hos vestlige pasienter med økt RDW kan skyldes andre faktorer som ikke er direkte relatert til kolorektal malignitet. DET bør bli husket RDW verdier kan endres som et resultat av jernmangelanemi, kroniske inflammatoriske sykdommer( UC og CD), underernæring eller germline mutasjon som disponerer for tykktarmskreft.

en av begrensningene til våre og andre forfatteres studier er at de ikke er justert for disse forstyrrende faktorene. DERFOR kan DET ikke konkluderes med AT RDW er en uavhengig risikofaktor for dårlig overlevelse i kolorektal kreftpatenter.

også vår multivariate cox regresjonsanalyse bekrefter denne uttalelsen. I vår studie ble ikke HØYE og lave RDW-verdier justert for alder, kjønn, tumorplassering, operasjonsintensjon og TNM-stadium funnet å være en uavhengig prediktor for prognose, verken for total eller kreftrelatert overlevelse.SOM konklusjon mener VI AT RDW representerer en viktig prognostisk faktor for total overlevelse.selv om DET ser ut til å ha noen prognostisk verdi i kolorektal kreft, bør antagelsen om AT h-RDW-verdier korrelerer med en mer omfattende eller aggressiv sykdom ikke gjøres. Det er mulig at faktorer som fremmer, eller er en konsekvens AV CRC, kan føre til endringer I RDW-verdier.

Ytterligere studier er nødvendig for å belyse ROLLEN TIL RDW i hver spesifikk malignitet. Tilstedeværelsen av mange konfunderende faktorer i disse pasientens kohorter kan gjøre definisjonen av prognostisk verdi AV RDW svært vanskelig å oppnå.